En analyse av Casino Royale

Posted by admin on June 30, 2016
Blogg

Det har allerede gått ti år siden den meget interessante filmen Casino Royale dukket opp på kinolerretet. Den tjueførste gangen vi fikk møte «Bond, James Bond» var spesiell av to grunner.

Først og fremst var en ny Bond-karakter klar til å ta over for Pierce Brosnan, som spilte Bond for siste gang i «Die Another Day». For det andre visste Bond-fans at Casino Royale var den aller første boken som Ian Fleming skrev om den britiske spionen James Bond. Casino Royale skulle vise oss hvordan det hele startet, hvordan Bond fikk sin «license to kill» og hvordan han tok rotta på sin første virkelig farlige skurk.

Introduksjonen av Daniel Craig

daniel_craig_398040622Mottakelsen av den relativt kjente teaterskuespilleren Daniel Craig var variert, men folk flest reagerte positivt til denne kjekke, unge karen i toppform. Dette var en James Bond som virkelig ikke så ut som en spion – og er ikke det utrolig viktig? Altså, en spion bør vel ikke se ut som en spion? Pokerfrelste mennesker så også frem til denne filmen, men av en helt annen grunn. Casino Royale handler nemlig om James Bond som spiller poker med nesten en milliard kroner i potten. Formålet er å få terroristen-mesterhjernen Le Chiffre til å gå konkurs. Grei nok historie, men hvordan gikk det til?

Med fokus på detaljer

poker_2920161Først og fremst var det klart at folk flest ikke ville følge noe særlig med på selve pokeren – det var handlingen rundt som betydde noe. Men pokerelskere var veldig nøye på hvordan alt gikk til. Det er forresten viktig å legge merke til typen pokerspill på Casino Royale. James Bond (Daniel Craig) spiller nemlig Texas Hold’em, den mest populære typen poker for øyeblikket. Det er Hold’em som gjelder, både på nett og i andre sammenhenger, men da Ian Fleming skrev boken var det Chemin de Fer, en variant av baccarat, alle snakket om ved snakk om høye innsatser. Baccarat handler dog nesten utelukkende om flaks, og selv med den beste strategien kan man tape mot banken til slutt.

Ristet – ikke rørt!

martini_210441916James Bond går inn i den store pokerturneringen ved hjelp av penger som dobbelagenten Vesper Lynd skaffer, og det er her de mest nervepirrende minuttene i filmen starter. Forresten er det Vesper Lynd som står bak den kjente cocktailen Bond alltid drikker – den såkalte Vesper martini som også foreviget setningen «shaken, not stirred». Bond taper og det ser nesten ut til at Le Chiffre får det som han vil, men den britiske spionen klarer å komme seg inn i spillet igjen for deretter å kjempe seg oppover. Til slutt er det kun en håndfull med spillere igjen rundt bordet, og det siste stadiet i turneringen går i gang.

En høyt spilt avslutning

Det er finalehånden den store turneringen ender med. Siden det er vinneren som får hele pengepotten, i motsetning til moderne pokerturneringer der potten deles blant flere spillere, er det absolutt nødvendig at James Bond tar hjem seieren. Leser man bøkene til Ian Fleming, kommer det tydelig frem at det verste en spiller kunne gjøre var å forveksle uflaks med dårlig spill. Flaks må elskes, ikke fryktes. Og følger man med på den siste hånden i filmen, er det virkelig flaks som hjelper James Bond å stjele millionene fra mesterhjernen Le Chiffre. Kortene på bordet ga nemlig høye sjanser for en rekke utfall, og smarte spillere ville kastet sine kort hvis innsatsene ble satt som de gjorde. De to første spillerne går all-in – den ene sitter med en flush og den andre har fullt hus. Le Chiffre har et høyere fullt hus, mens James Bond treffer på straight flush – en ytterst sjelden hånd.


Hvorfor Le Chiffre gikk all-in med såpass dårlige kort er uforståelig (han er et mattegeni), men film er film. Bond viser sin Straight Flush og håver inn astronomiske 115 millioner dollar, en sum selv de største pokerturneringene i verden aldri har sett. Resten er historie.